Marokko, siste dager.

Vi hadde planlagt å fortsette mot vest men det ville bety at vi holdt oss i lavlandet med ørken. På grunn av varmen, opp mot 40 grader, ble det besluttet at vi dro nordover, mot fjellene igjen. Det ble litt på sparket hvor vi kjørte, det ble endel asfalt men vi fant jo også litt grus. Det var ikke så lett å finne overnatting til så mange på så kort varsel, men IA-sjæfen fant til slutt et sted som så bra ut, et sted vi hadde kjørt forbi noen dager før, men stedet hadde spennende geologi så det virket greit. Stedet, Monkey fingers house, lå litt bortgjemt inne blant andre hus i en gammel del av byen og var drevet av en hyggelig dame, Fatima. Navnet på stedet gjenspeiler geologien, fjellet rundt ser ut som Monkey fingers.

Etter Monkey fingers dro vi en liten omvei på grusvei, gjennom daler og over sletter, før vi kom til et hotell som ligger i en oase utenfor byen Quarzarzate. Det er utrolig å se hva litt vann kan gjøre for landskapet. Fra ørken og rett inn i frodig grønt der det blomstrer og gror. Her ble vi underholdt med litt lokal spill og sang til middagen. På vei mot Quarzarzate ble oppmerksomheten fanget av et veldig høyt tårn som var synlig over flere mil. Først og fremst fordi det hadde et veldig skarpt lys i toppen, et lys som holdt seg selv om vi kjørte mot det og forbi det. Det var et solspeilanlegg der speil reflekterte solstråler mot tårnet, varmer opp vann og skaper damptrykk til å drive en elgenerator.

Vi kjørte siste dagen, først via en annen liten oase, denne også veldig grønn og frodig, mot tårnet som akkurat begynte å fange sol før vi tok asfaltert vei over fjellet. En flott vei med herlige svinger på perfekt asfalt. En rask lunsj med hver sin omelett laget i taginn-krukke før vi etterhvert ankom Marrakesh, fikk dusjet og ordnet oss og fikk tatt en fin avslutningsmiddag før vi måtte på flyplassen. Der kunne de 2 reiselederne hente sine savnede kofferter så de fikk de med seg hjem.