Etter en kald natt hvor flere av oss hadde fått en liten varme apparat, som mest av alt lignet på på en toaster, våkner til en temperatur vi alle forventer er på ca 2 plus grader skinner solen til alles positive overraskelse og der er gode varme grader. Vi kan klæ av oss noen av de ekstra lag med klær og sette i gang med dagens rute.
Vi gjør en kort stop i 2700meters høyde og nyter usikret og spotter et par store ørne som svever elegant over oss.
Av med de siste lag ull og avsted det går.
Men autovernet er igjen en saga blot og i de skarpeste svingene er det helt og aldeles bort. Og avgrunnen ler oss ret opp i ansiktet. Jeg tar mentalt tilbake til Norge og innfører høyre kjøring igjen og til min glede ser jeg Mona har blit med meg hjem og kjører klinet opp av fjell veggen for ikke å komme for nærme avgrunnen i venstre side, hvor det er flere hundrede meter ned.
Anspent og med sneglefart kjører vi sving etter sving og møter heldigvis omtrent ingen motkjørende biler eller busser. Et par geiter og kuer men det er nesten også alt.
Frode er opptatt av utsikten og kjøre stilen føles nesten provoserende og arrogant imens jeg er spendt som en bue på min mc 😅🏔
Igjen en liten tissepause og gruppe bilde er vi nesten klare for å komme videre. Vi snakker litt om hvor lite vi faktisk nyter utsikten. Men Frank gir en god pep talk «Det spiller ingen rolle om du kjører u 50 meters høyde eller 500 meter. Utfallet blir det samme!!»
Det hjelper ihvertfall meg 😂 og jeg føler meg mere sikker igjen.
Sving etter sving, skarpe hårnåle svinge her og der får oss opp og ned og hen over den ene fjellsiden etter den andre.
Vi kommer til et stykke uten asfalt og med en humpete sandet vei hvor en bil selvfølgelig skal tute og kjøre forbi. Og innen lenge har vi en opplevelse av å ligge bakerst i Paris-Dakar løp. Sand virvles opp og inn i alle små sprekker i hjelmene våre.
Igjen litt asfalt så vein delvist steinbelagt. Rundt en sving over vann som renner ut av fjell veggen. Så ihjel kjørte at armeringsjern stikker fremme og et par brå unvike manøvre må til.
Timene går og Kilometerne også. Selvom vi bare kjører med en gjennomsnittlig fart på 30 km/t.
En stopp for å få litt å drikke og litt snacks for å få i oss litt energi m. Noen indere stopper bilen og ser på oss. Bak dem tuter en buss og vil forbi. Bilen kjører 10 meter lengere frem og de to menn i bilen kommer for å spørre om å ta bilde med oss.
Noen kvinner sitter opp en brat trappe og smiler og tar bilder og Mona og Van går opp og gir de noen drikke og noe chokolade. De blir glade og kommer ned for å hente sekke med cement der veier sikkert 50kg. Og en slynge som støttes på pannen og bærer det mange meter opp en brat trappe til vi ikke ser de mere. En kvinne tar en noen gasbetong blokker og bærer de opp på samme måten og en mann som ser ut som han er 70 år ( Men muligens kun 45) hiver armeringsjern der er 15 meter lange opp samme trappen.
Det setter en liten samtale igang om sykemeldinger hjemme i Norge og hvor heldige vi er.
Neste stopp blir på en liten bro og mekanikeren sendes avsted for å snakke med en restaurant han mener er ok å spise på. 20 minutter etter kjører vi til restauranten. Dem er ikke klar til vi kommer. Det gir mulighet for å gå litt opp og ned gaten og nær studerer livet i en indisk provins by. Det er skiten, menn sitter dovent og venter på at noen skal kjøpe noe dem selger. Og en ligger og siver halveis inne i en butikk og halveis ute på fortauet.
En liten lastebil med en ku og kalv og en mann på ladet forsøker å komme frem og en bus vil motsatt veien. Der tutes som fikk dem betalt i gull for det. Ku-bilen kjører til siden og havner med ene bakhjulet i en dyp renne og en mann må flytte på en mc så bussen kan snike seg forbi. Der tutes igjen, for alle vil først. Men endelig løsner det. Først fra ene siden og der etter fra andre siden. Og så er det igjen stille.
Tilbake på restauranten har de, fra vår gjeng, som blei tilbake ennå ikke fått mat. Og vi blir smertelig minnet på at tiden i India går i et helt annet tempo enn hjemme i sivilisasjonen i Norge.
Men én og en halv time senere er vi atter på veien og den siste del av ruten skal tilbake legges.
Humpete morsomme veien. Gjennom vann og noen enkelte små bygder. Frodig vegetasjon hvor mose gror på fjellveggen og på autovernet.
Små barn som smiler og vinker til oss, tilsynelatende gamle tynne damer med gigantiske hauer med halm på ryggen og menn som sitter og venter på at tiden skal gå.
Inntrykkene er mange og vi konsumerer de i takt med at vi raser forbi med 35 km/t.
Solen står lavt og det er vanskelig å se om det er hul i veien eller bare en skygge. Og turen begynner å føles laaaang. Men endelig og nesten litt plutselig er vi fremme. Til en fantastisk sted med den fineste hagen. Musik og noen som siger noe i en høytaler fra byen. Men det er autentisk og naturlig på en helt særlig måte.
Fine rene værelser. Noen vasker litt klær og tar en lang dusj. Og så en en øl og litt social sammenkomst på fugle gangen utenfor rommene.
Frode viser film fra samme tur i 2024. Og Van (ene av vpre 2 guider)har gitt hotellet klar beskjed om at vi spiser på hotellet men om noen blir syke denne gangen kommer dem ikke tilbake med gjester igjen.
Så vi håper nå, ret før middag, at Indian Adventures kommer tilbake så andre fra Norge, Sverige eller Danmark kan får oppleve og se dette fine hotellet.
Skrevet av Janne, turdeltager
Kommentarer