Vi (de fleste av oss) planlegger å stå opp tidlig og møtes kl 06.00 og se sol oppgangen og de første solstråler rammer fjell toppene som er over 7000 meter høye.
Kl 05.45 begynner en høylytt stemme fra en megafon å prate noe på Indisk. Ikke strålende og skrikende men med en behagelig stemme. Jeg tror det er en bønn eller et vers fra er hellig skrift.
Ihvertfall, er man ikke våken så blir man det 😅
Og imens vi står på en høy bygningen ser det aller første varmende sol stråler ramme en snøkled fjell topp langt borte, hvisker denne monotone nesten messende stemme på besynderlig vis beroligende. Og vi nyter synet av hvor raskt solen lyser opp flere fjell toppe og betages av en ny dag som begynner. Og alle smiler og gleder seg til dagen som vi skaø begynne på. Og fulgene våkner og synger at dagen er i gang.
Den fine hagen på dette spirituelle stedet er vakker og en ansatt (eller beboer) har tent på springvannet. Helt magisk 💫
Vi sadler opp og starter våre mc’er og gleder oss til hva vi skal se på veien idag.
Veien er supre idag. Så godt som uten huller og med ny asfalt flere steder. Og noen steder ikke helt ny men fremdeles nydelig å kjøre på og masse myke svinger.
Frode koser seg max, litt fremme i rekken vår. Han rekker armene ut til siden og jeg kan fint se foe meg hans eventyrlystne guttete blikk og et saglig smil på leppene.
Vi kjører. Koser oss. Nyter og slapper av de mange myke sving og vegetasjonens konstante endring. Agaver med visne blomster, der venter på å bli høstet og laget til en god tequila. Den største rosenbusk med de vakreste pinke blomster, et tre med små orange bær der mest av alt ser ut som havtorn.
Dagens utfordring kommer da vi må stoppe og køen er laaang. Men Willy får oss forbi og vi kjører langsomt forbi alle bilene. Og det er varmt. Sikkert 30 grader. Og etter, det som oppleves som noen hundrede meter ser vi grunnen til køen. Asfalt arbeider. Her tar dem begge kjører baner i et huk. Ikke som hjemme hvor det er en fil om gangen.
Men igjen rr Willy ( guiden vår) snedig og vi får love å kjøre i veikanten og snike oss forbi. Langsomt. Jeg ser en asfaltmaskine rykke litt og trekke litt lengere inn mot midten av kjørebanen. Og et kort naivt øyeblikk er jeg overbevist om at dem flytter seg litt for oss, så vi kan fortsette vår mission. Men sådan kan man ta så grueligt feil.
Vi må stoppe. I det ytterste av veikanten. Og det går ned. Langt ned, selvom det er kamuflert av busken og semi høye gress artet. Og her står vi da. I 30 graders varme. Med hjelm og alt mc utstyret på. Og en mc som har en god varm motor under oss. Og varm asfalt. Og temperaturen stiger. Det er ikke noe å lurer på. Og dem jobber på med asfalt og alt som er. Og temperaturen stiger. Og vi svetter. Og venter. Og venter. Senere snakker vi om at der sikkert har vært mellem 40 og 50 grader. For det var mere enn bare vanligt varmt. Og etter det som føles som en uendelighet kan vi endelig kjøre igjen. Snike oss forbi den nylaget asfalt som ikke er tromlet fast og kun har vært 3 cm fra våre føtter. Og kjøre inn på nylaget varm asfalt. Vente litt igjen. Og så endelig videre. Luft under armene og inn i de halv åpne mc jakker er en velsignelse.
Igjen myke svinger. En bygd her og en bygd der. Farget huse. Søppel. Stanken av avfall der brennes av. Plastikk, gammel høy fra låver og hvad som ellers kan brennes.
En by hvor skolebarn i de fine uniformer nettopp har fått fri smiler til oss når vi tøffer forbi. Stolte mammaer i de fargerike sari’er med deres barn ved hånden.
Vi kjører forsiktig. Og der!! Der kommer 2 store skolebussen og tuter og skal forbi. Det virker helt tåpelig ar dem kjører så brutalt med barn i bussen og uten for bussen. Vi tenker at bussen jo har til oppgave å sørge for trygg transport.
Men det virker som om at alle som kjører i trafikken tror dem får veskende sår og kløe (citat Mona) for å ikke komme frem først.
Inntrykkene og tankerne og opplevelserne og kontrasterne er mangfoldige og varierende og forvirrende. Akkurat som en politikkers forklaring på finansiering av økte skatter.
Skrevet av Janne, turdeltager.
Kommentarer