Det beste av Himalaya på MC. Dag 6

Reisebrev fra Himalaya. Skrevet av Heidi Haakenstad, deltager o

«Road is Killy
Don’t be Silly»

Indiske veiskilt er som alt annet indisk: Litt «mer» enn hva du kan finne hjemme i Norge. Sitatet over er et skilt langs en indisk landevei, og i dag passet det ganske godt. Hele tre av syv i reisefølget har vært i bakken av ymse årsaker – inkludert undertegnede. Heldigvis er stoltheten det eneste som har fått seg en knekk. Som førstemann i bakken var jeg veldig glad for at noen av de andre i solidaritet også la ned sykkelen for at jeg skulle føle meg litt mindre klønete.

Overalt hvor vi ferdes, er det en million nye inntrykk. Farger. Lukter. Nydelige, hjelpsomme og gjestfrie mennesker. Eksotisk dyreliv. Kenneth sverger på at han har sett to reinsdyr (vi andre kaller dem fortsatt kuer). I dag så vi også en helt utrolig morsom mannekeng-ku, som svinset nedover midt i gata med halvlukkede øyne og et lurt smil rundt munnen, mens hun vrikket på rumpa og skuldrene. Jeg antar at man måtte være der for å forstå, men det var veldig gøy.

Vi prøver å ta noen bilder av lokalbefolkningen, og dette har nå også begynt å skje motsatt vei. Jeg har i dag blitt spurt om å ta fem selfies, og hver gang blir ei indisk dame like fornøyd over resultatet.

Skolebarn vinker med store smil når vi kjører forbi langs veien, og det er i det hele tatt en magisk og energisk stemning overalt hvor vi kommer. Mens vi sto langs veien og fikk reparert en av syklene som hadde gått i bakken, kom en liten familie kjørende forbi på mopeden. Jeg løftet mobilen nølende for å spørre om det var greit at jeg tok et bilde. Mammaen på sykkelen sendte meg et strålende smil, og løftet stolt barnet fram. Nydelig familie! Legg merke til hjelmen som henger bak på sykkelen. I India er det bare påbudt med hjelm for sjåføren(!)

Å kjøre gjennom bykjernene er et kapittel for seg. Vi blir ikke lenger overrasket om noen stryker mopeden langs vår om vi bruker for lang tid på å snirkle oss framover. Langs landeveien er det som regel trangt, og til tider vanskelig å komme forbi. Men når det byr seg en anledning, og vi bruker hornet, kommer en hånd nonsjalant ut av lastebilvinduet og vinker oss forbi.

Fjellene er magiske. Bare magiske. Vi kommer nærmere og nærmere, og lyset, nesten uansett tid på døgnet, er utrolig vakkert når det treffer de snøkledde toppene.

Om forfatteren

client-photo-1
Knut de Presno
Har bodd nesten åtte år i India, ledet medisinske team med leger og sykepleiere på fler av de store naturkatastrofene de siste årene, som f. eks. tsunamien, jordskjelvene i Pakistan og på Haiti og orkanen på Filippinene.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.