I dag begynner vi på bakkene, tenkte jeg. Bakkene opp mot verdens største fjellkjede Himalaya.
Ikke lenge etter at vi hadde forlatt Tiger Camp på våre Enfielder begynte jeg å tenke på det. Vi kjørte på flatlandet, passerte små landsbyer der folk satt og solgte ting, vi så kvinner i fargerike gevanter gikk langs veien med store vedlass på hodet, vi så storfamilier på gamle traktorer, og hele tiden hørte vi tuting. Inntrykkene var mange.
Men hele tiden hadde jeg i bakhodet at fjellene snart ville dukke opp på venstre side. Og plutselig sto de der og lyste mot meg i alt det grønne. Himalaya!
Bare starten riktignok, men likevel. Ikke lenge etter begynte bakkene, og det ble mye svinger, og mye tuting. Leder Knut hadde innprentet oss at vi måtte tute mye, særlig før svinger, for å melde at vi kommer, for å fortelle at vi vil forbi, og av mange andre årsaker. Trafikanter som ikke tuter skikkelig mye er noen sløvinger. De er likeglade og kanskje rett og slett upålitelige. Ok, jeg lot meg rive med litt nå, men du skjønner poenget – det er ikke som hjemme på berget.
Den første kjøredagen var vi oppe i drøyt 2000 moh, før turen gikk litt nedover igjen, på smale og svingete veier oppe i en bratt fjellside. Og når jeg sier fjell, så betyr det ikke grått og steinete. Jeg vet ikke akkurat hvor tregrensen går her, men den går i hvert fall ikke på 1000 meter, og ikke 2000 heller. Grønt så det holder hele veien, med store trær.
Vi kom fram til en liten landsby som heter Pangot, der vi slo oss til på Bird Lodge.
Utrolig mye fugler der, blant annet papegøyer.
Tross storartet motorsykkelkjøring, skjedde det beste for meg på en gåtur fra Pangot, nedover i skogen. Vi fikk besøke familien til en av dem som jobbet på resorten, og det var en fantastisk opplevelse. Ikke noen salgsboder og sånt i det hele tatt. Det var så harmonisk. Det lille gårdsbruket lå på noen store terrasser i den enorme, grønne fjellsiden. Der dyrket de grønnsaker til eget bruk, og hadde også husdyr.
De bodde svært enkelt etter vår målestokk, men kanskje har de minst like gode liv som oss likevel. Kan være verdt å tenke over, når vi ruller videre innover i fjellene.
/Borgvald Moen
Kommentarer