Å være gruppe nr 2, som reiser samme ruta som gruppe 1, bare dagen etter, gir noen utfordringer i forhold til å skrive blogg, særlig når blogginnleggene fra gruppe 1 er så levende beskrevet. Vi har jo stort sett de samme erfaringer og opplevelser på ruta. Her kommer noen nye betraktninger fra Roy i vår gruppe.
Frokost kl. 0600 og ikke kl 0500 som planlagt. Snille turledere lot oss ligge lenge…
Avreise kl 0700
Temperaturen var helt grei da vi dro fra hotellet. Vi skulle passere et pass på 5300 moh. Vi tok en lite stopp da vi begynte å klatre oppover. På med varmere klær. Det var ganske lurt egentlig, for på toppen var det friskt!!! Is på vanndammer og det var snø i lufta. Da var det godt å ha på seg varme klær for oss tøffe mc- førere. Tøffe og tøffe. Når arbeiderne der oppe gikk i joggebukser og sandaler så vet jeg ikke…. Arbeidsforholdene er nok ikke bare bare for disse menneskene. Det er så synlig for oss når vi ser dette med det blotte øyet og ikke på tv. Da kan man jo bare slå av hvis det blir ubehagelig.
Det var godt å komme over toppen og ned i de varmere dalstroka. Lunsj i grønne omgivelser var godt. Selv kjente jeg på høydesyke på toppen. Hodepine og lettere kvalme kom snikende. Heldigvis ga dette seg da vi kom ned i lavlandet, hehe 3200 moh er lavlandet for oss nå.
Etter lunsj så vi frem til en fin tur til hotellet. Snakk om å gå fem på. Veiarbeid er et stadig fenomen her i India. Over fjellet var det stopp. To gravemaskiner jobbet på spreng og for meg som lå litt bak i rekka så dette ut som vi skulle overvintre der. Men etter en stund så ble det bevegelse. Men det gikk smått. Ikke nok med at vi kom i gang, men køen på den andre siden var jo mye lengre og de skulle jo helst frem før oss. Her ser vi tydelig den indiske «jeg skal frem uansett om det går eller ikke og jeg skal frem NÅ og hvis ikke jeg kommer frem så skal ikke du heller» Tuting av en annen verden. Det passeres hverandre med centimters avstand. Når vi endelig kom ned fra det verste arbeidsstedet var det grusvei med ymse kvalitet. En grusvei man bør stå å kjøre på. Men det rister likevel. Ikke rart det skummer godt når vi stopper for en tissepause og strekk på bena.
Yakokser dukket plutselig opp på en slette. Det er jo eksotisk. Så da måtte vi jo stoppe og se på de. Disse dyrene ble et samtaleemne da vi hadde kommet frem og slappet av med kaffe. Jeg syntes det var rart at vi kaller dem Yakokser. Det må jo være kuer der også?
Vidar, en meget intelligent mann fra Bergen, mente at Yakoksene kunne befrukte seg selv og at det var derfor vi kaller alle disse dyrene Yakokser. Etter litt frem og tilbake fant han ut at han hadde forvekslet Yakokser med Gjedde. For de kan visstnok det.
Som sagt så kom vi frem til slutt. Det var en krevende dag med tanke på dårlig vei og en del passeringer over vann. Ingen havnet i vannet heldigvis.
Hyttene vi kom til var fine. Enkle, men det er jo vi også. Koselig omgivelser er det også. Det nevnes rundt bordet at vi nå nærmer oss slutten på eventyret. Man gjør seg tanker om de små tingene som betyr mye.
En kar var så hoppende glad for noen dager siden fordi han kunne fjerte uten risiko igjen, en annen tenker på karbonade med speilegg…
En ting er sikkert i alle fall, man får alle en åpenbaring på hver sin måte at de små tingene vi har i livet som viktige og selvfølgelige for oss ikke er slik for andre.
Skrevet av Roy Sæther
Kommentarer