Dagene går fort i svingene for å si det bokstavelig. Fredag våkna vi opp i teltene i Sarchu på 4408 moh, litt småfrosne etter natta var det herlig å smelte i sola før vi begynte på dagens etappe. Landskapet minte mer om å være på en annen planet, vanvittige sand og steinformasjoner lagde skulpturer og rare figurer vi lekte oss i både med og uten kamera. Denne dagen skulle bringe oss noen seriøse høydepunkter, der vi blant annet fikk kjøre 21 hårnålsvinger kalt Gata loops på vei opp mot passet Nakelaa La på 4950 moh. Loopsene brakte en del overraskelser i form av varierende veistandard og en del lastebiler som måtte passeres for å få kjenne på svingene. Lastebilene i seg selv minner om kjørende tivoli, full av glorete dekor, noen av dem tuter med melodier som isbilen bør misunne. De kommer noen ganger veldig brått på, så det er kjekt å ha en Himalayan som enkelt kan manøvrere seg både vekk og forbi de massive rullende tivolitionnene.
På vei opp mot passet prøvde Knut seg på en snarvei der en del gikk på en liten smell, men heldigvis gikk det godt med alle. Videre gikk veien til passet Lachulung La på hele 5077 moh, dette var en høydare der flesteparten i gruppa slo høyderekorden. Etterpå gikk ferden ned til den tibetanske høysletten, høydepunktene kom virkelig slag i slag på denne vidunderlige dag. Videre gikk ferden gjennom en slags snarvei med løs sand før Knut og Helge leida oss inn på for noen etterlengta asfalt igjen inn mot den lille landsbyen To Kar Lake på 4500 moh, turens høyeste overnattingspunkt. Vi så en flokk villhester på vei inn mot landsbyen som i realiteten virket ganske forlatt. Vi kom til en enkel resort drevet av en herlig liten familie. Noen av oss gikk tur og fant en liten søt dame som satt og spant ull på en trepinne. Smilende og blid lot hun undertegnede prøve og fikk latterkrampe av mitt håpløse forsøk. Landsbyen ligger ved en saltsjø og menneskene som holder til her er trolig nomader og urfolk som sper på inntekten med å ta imot motorsykkelturister som oss. Forholdene på resorten er av det enkle slag, men vi fikk levert bøtter med varmtvann for å vaske av oss litt veistøv. På døra på rommet sto det en lapp om at det ikke var noen resepsjon å forholde seg til, og en oppfordring om å samarbeide for et fint opphold.
Etter et deilig måltid gikk en del av oss ut for å se på stjernehimmelen. Melkeveien var klinke klar, på svensk heter den Vintergatan. Det er egentlig et vakrere ord, det skal svenskene få. Lysforurensinga var lett å komme unna med unntak av et par passerende biler. Å være så nært stjernehimmelen kan gjøre en hver svimmel, og etter en så utrolig opplevelsesrik dag var det godt å krype inn under dyna og drømme seg vekk i svimlende tanker fylt av stjernevrimmel. At alt dette kan oppleves på en dag er rett og slett merkelig, så at dette faktisk er noe vi deler sammen i gruppa gjør det hele mer virkelig. /Renate
Kommentarer