Fredag 29.8 (kjøredagen 3) startet vi på «reserveturen». Nå har vi kurs vest- nordvest forhold til Kathmandu. Kjøreturene har hver dag vært ganske heftige. Først måtte vi igjennom Kathmandu. Erfaringen fra forrige gang kom godt med. Hjul mot hjul, og ingen skal få lov til å bryte rekken. Vi kjører to og to og dekker hele kjørefeltet. Det gikk helt fint. Så fortsatte vi videre vestover på en vei som er svært trafikkert med masse svære lastbiler + alle motorsyklene som alltid er der. Det var en underlig vei; noen steder var det fin asfalt og flott vei, andre steder var det bare gjørme og kuppelstein. Krevende, men også tilfredsstillende at vi alle mestrer forhold som er helt hinsides av det vi er vant med i Europa. Vi har mestret gjørmen, alle stygge hullene i veien, alle frekke biler-busser forsøker å presse seg inn rekken vår, forbikjøringene (som vi holder på med hele tiden) etc. Etter ca.17 mil fant vi «nattehavn» i en landsby, Bandipur, høyt til fjells; ca. 1000 meter opp etter et uttall hårnålssvinger. Dette var et fantastisk sted hvor vi godt kunne tilbrakt et par dager ved bare nyte stemningen og de flotte gamle byggene. Hotellet vårt var 100 år gammelt, og det mest sjarmerende man kan tenke seg.
Lørdag 30.8 (kjøredag 4) startet opp med firefelts motorvei til byen Pokhara. Der tok vi av opp mot fjellene. Veien går i mange mil i en trang dal. Den er i utgangspunktet veldig fin, men her har det gått ras på ras i omtrent alle raviner. Mange ville nok si at den er ufremkommelig, men det gjelder ikke oss. Vi tar oss fram gjennom steinrøyser og gjørmestrekninger. Krevende? Ja. Men også flott å se at vi får det til. Alle er gode, noen er supergode; de får det ikke krevende nok. Men vi andre «asfaltkjørere» greier oss, vi også. Det har knapt vært velt.
Tekst: Gunnar Engelsåstrø, deltager
Søndag 31. august (5 kjøredag). Opp til Mustang
I morges så vi det første fjellet med snø på – vakkert. Litt skyer, men også blå himmel. Tatopani betyr «varme kilder», og de sprekeste testet ut kildene før frokost.
Avreise ved 09-tida, og dagens etappe var ganske kort i kilometer, mellom 60 og 70. Men, veistandard er alltid et spørsmål i Nepal, og det går fint å bruke skikkelig lang tid på bare noen kilometer. Så også i dag. Vi delte oss i to grupper, råtassene som helst vil ha så dårlig vei som mulig, og resten som synes det er ok å ta det litt med ro, stoppe og ta litt bilder, og nyte natur og landskap. Mye av veien var grei asfalt, men vi fikk da dosen vår med både gjørme, vann og rullestein, og kjempehumete og hullete vei. Og da tar det tid. Men greit å øve litt på krevende kjøring. Vi måtte også passere et aktivt leirras, hvor veien var ekstremt gjørmete og det raste mens vi passerte. Egentlig litt skummelt. Det har regnet mye og det er mye ras. Vi må stadig kjøre utenom steiner og steinblokker i veien, og må følge med oppover i fjellsida for å være forberedt på at det kan komme noe ned.
På starten av dagen var landskapet frodig og grønt, og i løpet av de 6-7 milene, endret landskapet seg dramatisk. Det ble goldere og mindre vegetasjon, og her i Kagbeni, er det stort sett nakne fjellsider i de vakreste farge- og mønsterkombinasjoner.
Etter lunch avsluttet vi kjøredagen med en tur til Muktinat, en landsby på rundt 3800 moh med både hinduistisk og buddhistisk tempel.
I morgen kjører vi videre til Lo Manthang i Upper Mustang. Nye opplevelser venter.
Tekst: Birgit Sannes, deltager
Kommentarer