Skrevet av Anne Berit Eriksen
I dag var det bare å stramme opp bh’n for god støtte og gjøre seg klar til en ny fantastisk dag på MC, for det blir sikkert noen homper i dag og! Veien opp hit til hotellet var en utfordring med grus, huller, homper og king size pukk i veien. Hadde jeg vært alene hadde jeg sikkert snudd og funnet at annet hotell, men jammen kom jeg greit opp sammen med de andre.
Etter en god natts søvn på en perle av en resort i fjellene var vi klar igjen, og turen ned på pukk og mellom dumper og steiner gikk som en drøm! Her mestrer jeg utfordringer på rekke og rad, og til og med å kjøre ned i dag var gøy.
Dagen fortsetter med sine mange inntrykk, vi passerer en klynge med hvite hus omkranset av nydelige blomster i mange farger, der er damer i fargerike drakter som bærer grøden på hodet, – som i et maleri! Videre møter vi muldyr som bærer meterlange tømmerstokker, og vi kjører svinger, mange svinger, perfekt doserte, det går så det suser! Jeg begynner å få dreisen på det nå, dette er gøy! Oppmerksomheten må være på topp hele tiden. Trafikken er smidig. her er plass til alt og alle. Det tutes. Du må tute! Det betyr, «her kommer jeg» «pass på» «vik litt». Du vet aldri hva som møter deg rundt neste sving, et hull, en stein, ei sandgrop, ei dame med et høylass på hodet, og der var det jammen ei ku helt aleine og,..ikke det at en hel flokk nødvendigvis er bedre å møte…og så noen hunder og geiter. .Men alt flyter og smyger og selv om det noen ganger blir for trangt og stopper helt opp, så lirkes og vinkes det videre med fløyting og smyg, og ingen blir sure eller sinte. Det er ingen som viser fingeren her eller hisser seg opp.
«Del veien» får liksom en ny betydning her nede, alt og alle skal få plass og alle skal hjelpes frem. Og PS, om gårsdagens siste bit av veien var en utfordring så var dagens hakket verre. Det var et uklokt valg å stoppe og ta en puste og tenkepause midi i når jeg traff på noen store steiner og dumper. Det resulterte i et «stillevelt» når jeg skulle ta løs igjen. Ja ja, mekanikeren var raskt på pletten og hjalp sykkelen opp igjen. Jeg var helt ok, bare litt irritert! Jeg måtte ikke kjøre opp selv, men ville! Etter dette klarte jeg resten av veien og var fornøyd. Tursjefen sier at nå kan jeg kjøre hvilken som helst tur de har for verre enn dette blir det ikke! 🙂 og PPS: på toppen her på 2400 meters høyde i naturreservatet vi har kjørt inn i ligger et stort 150 år gammelt bygg. En skatt av en resort. Staselig, ikke moderne, men de disker opp med digert hageselskap for oss, kokker med høye hatter og servitører bare for oss. Vi føler oss minst som den engelske adel fra svunne tider der vi nyter kaffen i hagen etter lunsjen i solen. For noen skatter vi får oppleve på denne turen!
Skrevet av Anne Berit Eriksen
Kommentarer