Ja, alle som følger reisebloggen til oss som kjører Verdens høyeste mc- tur har nok lest Linda Hovlands blogg. De reiser en dag før oss. Det er vanskelig å overgå en slik god beskrivelse av en 16 mils tur fra Shimla til Saharan da vi som kom etter opplever samme fantastiske natur og opplevelser.
Men jeg kan jo bekrefte at vi stod opp tidlig i morges. Dels fordi vår baggasje ikke kom før sent kvelden før slik at vi ikke fikk gjort oss helt klare på forhånd, så vi hentet baggasjen i morges ved resepsjonen. Frokosten ble fortært og syklene ble utdelt. Som spente ungdommer spente vi våre reisebagger på syklene og gjorde oss klare. Våre mekanikere senket en sykkel slik at høyden skulle passe. Det er ikke noe som ikke kan fikses for oss som skal ut og oppleve India og Himalaya. Spente var vi med venstrekjøring, men etter kort tid så var vi inne i hvordan dette fungerte. Tuta fikk kjørt seg også. Endelig var det bare å tute som gal og det var akseptert. Forskjellen fra Norge og Sverige er vel at ved å tute så sier du ifra at «her er jeg, ta hensyn» istedet for flytt deg for i helv……»
Etter en stund kjøring tok vi en pause langs veien. Følgebilen delte ut mat og drikke. Folk stod i matkø som tente lys. En trondhjemmer nevnte det minnet om en gammeldags polkø.
Forbikjørende tutet og vinket og noen forbispaserende tok en prat med noen av oss også og ønsket oss god tur og sa vi måtte passe oss for ras på veien. Som Linda beskriver i bloggen dagen før hadde vi også fantastisk natur å se på. Men vi opplevde i dag flere steder der vi måtte stoppe for at veien måtte utbedres etter ras som nettopp hadde gått. Da blir det køer, men våre indiske venner smiler uansett.
Når vi kjører gjennom landsbyer ser folk på oss. Smiler. Vinker. De som kjører forbi oss kommer med tommelen opp. Indere er vennlige folk slik vi opplever dem i alle fall. Kuer! Som alle vet er kuer hellige i India. De går i grøftekanten og beiter. Vandrer gjerne midt i veien eller legger seg ned. Da kjører vi rundt dem. Om det er motorsykler, biler eller busser spiller ingen rolle. Kuene skal få den plassen de trenger.
Det er en kulturkollisjon av en annen verden å komme hit å kjøre. Det kan virke totalt kaotisk, men etter en stund begynner man å bli indisk selv. Vi tuter, legger oss ut på motsatt side i veibanen selv om det er sving og kjører forbi. Det er jo bare å tute som en gal. Vinker man stopp til en bilist så gjør bilisten som regel det.I hvertfall hittil. Alt i alt handler det om kommunikasjon.
Rett før vi ankom hotellet ble det atter en gang stopp. En rørledning var ødelagt. En traktorgraver gravde over veien, noen karer la et rør inntil det andre. Å koble det sammen med det andre røret var ikke så viktig. Køen ble lang og det var sent på ettermiddagen. Ikke vet jeg, men kanskje de graver opp igjen i morgen og fikser resten.
På en slik stopp blir det skravling oss i mellom. Og det er en felles enighet at slik er det her. Og vi koser oss med opplevelsene, kultursjokket og tenker at jammen har vi noe å lære av hverandre. Vi fra vår del av verden kan ihvertfall lære å senke skuldrene og heller si » jaja, det vi ikke fikser i dag fikser vi i morgen».
I morgen er det en ny dag med nye opplevelser.
Steike ta, det blir spennende.
Skrevet av Roy Sæther
Kommentarer