Det begynner å bli smått med tilgang til Internett og daglig oppdatering av blogg, men vi har også disse dagene fått noen av våre deltagere til å skrive ned sine inntrykk.
I dag torsdag stod strekningen Kaza til Chandratal på programmet. Dagen startet tidlig med frokost kl 0630 med den etterhvert kjente omeletten på en toast. Stekt mat er trygg mat lærte vi allerede på infomøtet i juni. Egentlig startet dagen kvelden før for noen av oss. Vi fikk som vanlig en gjennomgang av neste dag under middagen. Vi fikk vite at det kom til å bli mere gruskjøring enn vi har hatt til nå, og at vi skulle gjennomføre våre første elvekryssinger. Elvekryssingene, og spesielt fare for «bading» var et samtaleemne som engasjerte under den mørke stjernehimmelen utenfor hotellet vårt etter middag
Kl 0737 rullet vi i samlet flokk ut fra hotellet. Vi hadde noen omrokkeringer i rekkefølgen i gruppen til Willy slik at jeg nå var nesten i enden av kolonnen. Vi blir en skikkelig lang rekke med 2 guider, 20 deltagere og 2 mekanikere på hver sin motorsykkel. De 4 første kilometerne var det bare velstand, og derfra og ut startet utfordringene. Utfordringene var todelt. Den ene var veiarbeid eller bygging av ny vei akkurat der den gamle gikk. Dette medførte lange partier med grusvei og noen tonn med støv. Et øyeblikk mistet jeg øyekontakt med sykkelen foran meg pga støv. Mellom hotellet og Losar som er den siste landsbyen i Spiti Valley var veien nok oppgradert siden guidene var her sist. Mange lange fine partier med asfalt, selvfølgelig med innslag av hull, dumper, løsmasser og steder de har valgt ikke å asfaltere. Hva tenker man så om det? Det ble sagt i går at vi skulle ut på grusen i dag. For min del var dette helt topp. Lettere underlag gir muligheter til å se mer på landskapet mens du kjører. Jeg syntes at denne vestlig delen av Spiti Valley var fineste delen av denne dalen. Grønne områder rundt landsbyene vi passerte, men samtidig de store mektige fjellene av enten stein, eller en haug med løsmasser. Videre var det også noen krevende partier der landskapet var av en slik karakter at de var nødt å legge veien langs fjellsiden med luftig dropp ned til elven. Vi tok et pitstop med drikke og snacks etter ca 2 timer. Alltid godt å få i seg drikke og litt energi.
Ved landsbyen Losar var det et checkpoint hvor guidene måtte vise våre innerline permit for å få fortsette. Erfaring fra tidligere turer og grundig forarbeid fra guidene gjorde at vi i løpet av 10 min var klarert for videre ferdsel. Samtidig på samme sted hadde noen andre (lokale?)turister på biltur oppdaget at vi hadde damer med i reisefølget vår. Damer på motorsykkel var sannsynligvis veldig eksklusivt, og en etter en stilte seg siden av den svenske damen for å forevige stunden på minnekortet.
Etter Losar bar det til fjells.De tidligere nevnte grusveiene dukket opp for alvor.Grus er egentlig feil ord. Veien er lagd av det som finnes på stedet. Det kan være, jord, sand, småstein, stein og skifter. Som oftest alt dette i en fæl blanding. Noen ganger også blandet med vann. Resultatet er en ujevn humpete vei med kranglete løsmasse på toppen, ihvertfall på noen steder.
Veien tok oss til Kunzum La. La er indisk ord for pass. Ikke et sånn pass man reiser med, men et skikkelig fjellpass. Klokken min mente høyden var 4600 moh og er da uenig med roadmap som sier 4700 moh.
Etter en velfortjent pause på Kunzum La fortsatte vi videre nedover. Akkurat som på vei oppover var det stor aktivitet langs veien med å bygge ny/oppgradere vei. Målet vårt for dagen var en camp ved Chandratal. Dette innebar en rekke krevende hårnålsvinger, samt like krevende rette partier fra toppen av Kunzum La ned til krysset inn til Chadrantal. På veien inn dit skulle de på forhånd annonserte elvekryssingene komme. Veien inn var like teknisk krevende som ned fra passet. Elvekryssingen var av forskjellige karakter med forskjellige vannføring. Den første hadde minst, og den tredje hadde mest. Meg bekjent kom alle seg over uten bading. Man kan si at sannsynligheten for bading var større enn 1:22. Derimot gikk forfatteren selv på en smell etter andre elvekryssing. Det smalt plutselig på høyre side av motorsykkelen og i løpet av noen tideler ble sykkelen kastet mot venstre og veikanten. Motorsykkel havnet utenfor veien ned i fjellsiden med forhjulet, men heldigvis med bakhjulet forsatt på veinivå. Alt gikk bra og etter noen få minutter hadde vi med muskelkraft fra 4 stk halt den opp på veien igjen. Det ble fortalt av føreren som lå bak at en stein hadde hoppet opp og truffet veltebøylen på høyre side med påfølgende endring av kurs mot venstre.
Etter innsjekk i campen ble det etter noe avslapping en tur opp til Månesjøen. Motorsykkel ble benyttet halvveis opp ,og resten av veien ble det en fin tur på beina opp til sjøen som lå på 4290 moh
Skrevet av Torgrim Fossnes
Kommentarer